Bli med i min hverdag!

Bli med i min hverdag.

Til Alle dere som misunner uføretrygdede, hjemme-slitere og oss andre late udugelige snyltere som bare går hjemme og bruker DINE skatte penger! Til deg som er så forbanna på sånne som meg som egentlig ikke er skit-vatnet verd i dagens samfunns karriere mas,  vil jeg invitere deg med på en dag i min hverdag, en GOD DAG i min hverdag. 

Kanskje vi kunne byttet?? 

Klokken ringer kl 07.05 ja for jeg har barn som skal på skolen og står ikke opp frivillig til det. Nei vi hadde ikke trengt å våkne før rundt 07.30 men når min klokke ringer har jeg 25 minutter (på en god dag) til å komme meg opp i oppreist stilling for så å bevege meg til morgens toalettbesøk. 

Etter at min kropp har ligget i sengen i rundt 11/2 til to timer er den helt utslitt av stikkende, verkende og pressende smerter i både muskler og ledd og ikke minst binne-vev. Dessverre for både meg og deg vises dette ikke uten på. Jeg mangler ikke armer eller ben, huden min ser noen lunne normal ut, og i første øyekast kan jeg se like frisk og fin ut som deg.

Men tilbake til at jeg er på tur ut av sengen; Jeg begynner gjerne med å prøve å rulle meg mot kanten av sengen slik at beina kanskje faller i gulvet, da er det lettere å komme seg i oppreist stilling, armer er satt ut av spill i løpet av de siste timene der jeg har prøvd å sovet av alle krefter, som igjen ikke er så lett med alt som dunker å verker i kroppen. – skulle ønske du fikk prøvd det en natt, men jeg unner deg virkelig ikke det.

Jeg er en slik person som bare mååååå tisse i det jeg tror jeg er våken, d kan virke som blæra fylles på 3 sekunder i det jeg begynner å prøve å bevege meg. Så jeg har en smule hastverk om jeg kan si det slik, og jeg regner med at mange av dere som er forbanna på sånne som meg kjenner seg igjen der.

Jeg har altså kommet meg opp i oppreist stilling og skal bevege meg de 11 skrittene jeg har fra sengekanten til toalettet, på knær som gjerne bøyer seg motsatt vei av det de skal, med hofter som kjennes som de ikke henger på plass og bare dingler som en sprelle-man ( ja til dere som kanskje husker de dukkene fra 70-tallet, vi kunne trekke i en snor så spratt både armer og bein i hytt og gevær) En rygg-musklatur som kjennes ut som både isjas å lumbago, som om noen har partert deg i løpet av nattens timer og skjært ut ryggfilen, vakler jeg meg bort mot døren, to skritt i ekstremsportens vugge og fare for fritt fall i  nærmeste dørstokk. Gleden hver morgen er like stor de ganger jeg treffer dørklinka og har mulighet for og støtte meg med hovne stikkende håndledd og fingre som kramper seg i alle retninger. Målet nå er altså å ikke tisse på seg, og som regel går dette bra på en god dag. Og det er jo det jeg har invitert deg med på. Bare sånn til informasjon går det ikke slik på en dårlig dag, da kan jeg bruke alt fra en halv time til to timer på å komme meg på do på morgenen, og så lenge jeg er i vannrett stilling fungere heldigvis knipemuskelen bra.  ~lykke~

På dårlige dager må jeg prøve å rope så høyt at resten av gjengen våkner om dem ikke våkner til alarmer og lignende. Og noen dager blir vi bare hjemme, fordi mamma har så vondt at hun ikke kommer seg opp.

Og kreftene jeg bruker på å komme meg opp da, er så strevsomme at jeg ikke har krefter til å verken spise eller dusje.

Men som sagt dette er en god dag, morgenstell, ansiktsvask og tannpuss får en ta utover formiddagen, der som hendene holder, og smertene ikke er så vrange at en ikke klarer og holde verken tannbørste vaskeklut eller hårbørste

Kanskje vi kunne bytte???

Men tilbake til dagen jeg har invitert deg med på, klokken er nå ca 07.30– og jeg får vekket husets yngste som nå er 14, hun må selv lage matpakke og frokost, dette her hun vært nødt til siden hun var 7, hun har altså vært nødt til å skjære brød selv, smøre de selv og ordne seg selv på alle måter hver morgen. (har du latt din 7åring skjært brød selv??)  mens hun holder på med dette tusler jeg rundt i huset som er på en flate , fordi trapper har jeg ikke sjans å gå i med mine hofter og bein, for å få «start» på kroppen i ett svakt håp om at «trening og blodsirkulasjon» skal få døyvet smertene litt før morgens anstrengelser  med frokost som ofte består av piller i flere farger og varianter. Jeg spyr dem gjerne opp ett par tre ganger før de vil gå ned, både jeg og halsen min hater piller! Men ett svakt brennende glimt om at dem skal ta toppene av smertene presser jeg dem ned. Etter denne runden har man verken lyst eller makter noen annen form for frokost på en time eller to.

Da er håpet at min 14 åring har husket å skjære brød til meg, skulle hun ha glemt det og det verken er yoghurt i huset blir det bare pålegg, og du går fortere lei enn at du blir mett og har energi til alt det andre man gjerne skulle ha fått gjort i løpet av dagen. Ergo blir det til at man sluntrer unna frokosten.

-du hærlige latmannsliv!

Klokken er nå blitt rundt halv ti, pålegge ligger på plass i kjøleskapet og målet for dagen er en dusj, siden de 3-4 foregående dager har vært dårlige, ikke jævlige men dårlige, så har jeg ikke hatt verken krefter eller energi til å ta meg en dusj. Fått vasket seg og følt seg ren igjen hadde bare vært toppen av alt ♥ men etter som morgenens strabaser og strev er jeg mest sannsynlig så utmattet at jeg må sette meg litt i en halv time eller en times tid, og bare prøve å samle meg.

Eller som du kanskje tenker latskapen tok meg. Snakk om rotten person da gitt. Men som sagt er jeg mer enn villig til å bytte med deg!

Rundt klokken 11.00 gjør jeg forsøk på å komme meg på trening, ja trening skal jo bedre helsa mener jo alle forskere og dere andre forståsegpåere. Samvittighetsfull som jeg er har jeg en avtale med legen at jeg skal trene. Jeg kan her og nå bekrefte at dere tar feil, 2 til 3 dager i uken bruker jeg ca en time på trening, disse timene gjøre meg mye dårligere enn jeg til vanlig er. Jeg er mer utmattet og jeg gjør kun øvelser fysioterapauten har vist meg på ullevåll. Ergo rundt klokken 12 er det dusje tid på en god dag.

Rundt klokken 13.30 ligger jeg utstått av strev, mas, smerter, verk, press i muskler og ledd og null energi. Og det er nesten som å vinne i lotto om jeg klarer å bare drøye kroppen en time eller to til middagen er servert. Kopper og glass kan jeg sjeldent bære med meg som fra skap til bordet, da krampene i fingre og hender gjør at jeg plutselig slipper det jeg tror jeg holder. Jeg har også fått dårlige tannhelse pga av at jeg har problemer å holde i tannbørsten.

Ville du bytte med meg eller??

Rundt klokken 15 – 15.30 er hvile tiden over, nei jeg har ikke sovet, for smertene er så voldsomme at jeg ikke får sove. Og samme strabaser som i morgenritualet står for tur og vi tar samme runden igjen. Slit å stræv å smertesatan for å komme meg på beina igjen.
 Og siden jeg har familie og bidrar med så lite som jeg gjør fra før, ønsker hode midt å lage middag, og ofte er kroppen også villig til det, og det blir god mat å servere. YES !!! endelig en ting i løpet av dagen æ endelig klarte å mestra. En jævla ting så enkelt som å lage en enkel middag til familien! 
Ja jeg kan godt bytte med deg!! Ta din stressende smertefrie hverdag på strak arm uten å blunke!

Hobbyer og fritidsaktiviteter kan jeg bare se langt etter,

Alt som til sier at man bruker hender, føtter, sitting, ståing eller gåing funker rett å slett ikke.

Maling av bilder, skyting med gevær, strikking og hekling, stelling av dyr og blomster funker rett og slett ikke.

Fisking, roing, padling, sykling, å gud vet hva andre hobbyer funker ikke for meg, men husk at jeg ser akkurat like frisk og sprek ut som deg!

Så dugnader, og andre frivillige aktiviteter er også utelukket, stille opp i skole eller idretts sammenheng er overhode ikke akuelt. Og gjør man det betaler det seg men en uke fengslet til senga.

Kvelden og natta går stort sett til å tusle rundt, spise piller å håpe på søvn.

Ja var det slik at du ville bytte???

Kanskje du tenker hvem er denne late kjærringa som tillater seg å komme med slike byttetilbud??

Jo det kan jeg med glede fortelle deg, i motsetning til mange av dere super glupe skattebetalere som begynte å jobbe mellom 16- 18 år så begynte jeg å jobbe da jeg var 14, og har har siden vært økonomisk uavhengig og jeg hjalp til og med til med utgiftene hjemme! Jeg er i dag 42 år, jeg burde hatt over 20 år til i arbeidslivets karriere mas. Jeg har to nydelige døtre, jeg har en fantastisk mann som prøver å gjøre det beste for alle. Og jeg har kroniske smerter over hele kroppen. Men jeg har hatt flaks for sykdommen som har vært latent i meg siden fødselen brøt ikke ut før rundt 36års alderen. På det meste har jeg hatt 5 jobber samtidig, (vikariat) hvor to av dem var 100% stillinger, ergo hadde jeg bare tid å sove en til to timer om natta.  Jeg har altså betalt skatt siden jeg var 15 år! Altså har jeg bidratt til skattekassa og mangfoldet i 27 år! Altså er det også MINE SKATTEPENGER vi snakker om! Altså en skikkelig latsekk akkurat som du tenkte! Sant? Ja nå har du virkelig sjansen til å bytte ut din stressende hverdag med mitt latmannsliv, men du får ta med deg smertehelvete å.

Når det kommer til smerter og smerte nivå, tenker du sikkert jaja jeg går nå også med vondter! Men da ber jeg deg de gangene du er så syk at du ikke klarer å gå på jobb og blir hjemme, de gangene du er sykemeldt pga influensa eller halse-betennelse, kink i ryggen eller hodepine, bør du komme deg på jobb likevel, for det er bare godsaker i forhold til min hverdag. Gang febersmertene med 1000 og pluss på 37 til så er vi nesten på lik linje. Forskjellen på oss to begynner å ta form, du ville nok vært innlagt på sykehus fått blomster og pakker og gode ord fra både familie og venner, jeg har det som en hverdag.

For jeg vil jo ikke gå rundt å syte og klage heller, erfaringer har vist seg at det blir man bare verre av. Så i stedet tørker jeg på meg ett vidunderlig smil og en skvett godt humør, og gjør smerte til slett spill!

Ikke vet jeg hvor mange ganger jeg har gått rundt med knekt tå for eksempel, uten at jeg verken bemerker dette eller viser på gangarten at tåa er knekt. Og når jeg var så uheldig å knekke kragebeinet ville ikke legene «knekke det på plass» så da gjorde jeg det selv. Altså er jeg en stjernehypokonder!

Så når jeg en gang innimellom alle vondter og smerter og bedriten hverdag bevilger meg tur ut blant folk på byen eller i ett selskap, skal jeg da være nødt til å høre fra sånne idioter som deg som tar en 3 dagers pga knekt tå el influensa??  Rettferdig ?? ja visst! det skulle da bare mangle! PINGLE!

Når du betaler din skatt på lik linje som jeg har gjort det i alle år, skal du tenke på meg, tenke hvor forbanna heldig du er som kan ta en pille å ikke ha vondt.

Hvor forbanna heldig du er som kan ha mulighet til å jobbe! Gå på ski, sykle, strikke å drive med den fritidsaktiviteten du virkelig ønsker!

Men vær du trygg kunne jeg ha byttet hadde jeg tatt den mest fæle ekleste å verste jobben som måtte finnes i stede for min usynlige venn – smerten!

Jeg ønsker å invitere deg til en uke, med stikkende,brennende, sviende, dunkende og strømmende smerter over hele kroppen, ja febersmerter gange 1000, knappe 2 timer søvn i døgnet og konstant utmattet og utslitt. Og jeg vil se at du klare å tørke på deg ett smil, å prøve og fungere "normalt" i en visshet om at du ikke er toalettpapiret verd i karriærejegeres øye. At du blir sett på som en hypokonder og en hykler fordi dine smerter ikke vises på deg. At folk du ikke kjenner gjør seg opp en mening om deg å din situasjon bare med ett øyekast, at du sjeldent eller aldri kan stille opp for dine barn, andre eller medmennsker. Jeg håper virkelig at du i det hele tatt tørr og klarer å tenke deg inn i situasjonen og at du virkelig aldri havner i samme hverdag som meg!

For selv om dine uttalelser viser hvor fattig du egentlig er, 

unner jeg deg ikke min hverdag for jeg vil ikke andre så vondt.